I de fleste tilfeller er det en bekymringsmelding fra en offentlig institusjon eller private som fører til at barnevernet velger å foreta nærmere undersøkelser hos en familie. Dette gjør de for å få klarhet i om det foreligger uønskede omstendigheter rundt barnets livssituasjon.
Private har imidlertid ingen tilsvarende plikt til å melde fra. Det kan være gode intensjoner som ligger til grunn, men dessverre finnes det mange eksempler på at meldingene kommer fra private med ønske om å lage vansker for enkelte familier. Disse meldingene blir gjerne inngitt anonymt og kan gi alvorlige resultat. Spørsmålet blir da om man som foreldre kan få vite hvem som har sendt inn meldingen.
Etter barnevernloven § 4-2 skal barneverntjenesten snarest mulig, og innen en uke gjennomgå innkomne meldinger, og vurdere om meldingene skal følges opp med undersøkelser. Det er dessverre i dag lovlig å sende anonyme bekymringsmeldinger hvis man ikke ønsker at hverken barnevernet eller foreldrene skal få vite identiteten.
Barnevernet kan bevare anonymiteten, men hvis saken går så langt at den kommer for retten vil anonymiteten oppheves.
Varsleren kan blant annet bli kalt inn som vitne i saken, og da har man vitneplikt. Dette sørger for at foreldrene kan imøtegå eventuelle falske anklager og andre bekymringer mot dem.
Mange foreldre mister følelsen av kontroll når utenforstående sender anonyme bekymringsmeldinger. Dette er også helt naturlig. Det er en frustrerende situasjon å være i når man ikke vet hvem avsenderen er. Det er barnets beste som skal være i sentrum, og det ivaretas ved åpenhet og at alle parter får forklart seg og da skal det heller ikke være anonyme meldere.
Svein Otto Nilsen Gruppeleder for Pensjonistpartiet i Trøndelag fylkesting.
