Norge er unikt mht elektrisitetsproduksjon. Vi produserer det vi trenger av elektrisitet av vår vannkraft. Supplert av ny vindkraft har vi et overskudd av elektrisitet. Knapt noen andre land har en slik situasjon. Elektrisitet står for en mye høyere andel av det samlede energiforbruket vårt enn i andre land og alt er fornybar energi. Det er et faktum at vår eksisterende vannkraft produserer elektrisitet til lave kostnader. Utbygd vindkrafta gir også kraft til lave kostnader når anlegget er bygd og står der.
For øyeblikket (vår 2023) opplever vi også svært lave priser for elektrisiteten. Uforståelig nok får vi til og med betalt for å bruke strøm (uten nettleie). I vinter hadde vi i perioder høye strømpriser på mange kroner pr kWtime. Det har spesielt vært skyhøye el-priser over tid på øst, sør og vestlandet.
Hvorfor er det slik? De som uttaler seg på vegne av våre myndigheter vektlegger ganske ensidig at det er Ukrainakrigen og tørrår i Norge som er forklaringa. Dyr gass i Europa pga redusert tilgang russisk gass og lavere fylling i vannmagasinene gir prisøkning, begge forhold gir naturligvis en høyere kostnad. Men dette forklarer ikke på noen måte hele årsaken til de skyhøye prisene, heller ikke gratis strømmen i kortere perioder. Markedet rår sier mange, men spillereglene i dette markedet er menneskeskapt og ikke naturlover.
Vi har hatt lave strømpriser over mange år, siste periode med skyhøye priser hadde vi i 2010/11, og derfor er det bygd opp en tillit til at markedssystemet for kraft er fornuftig og rasjonelt. Når situasjonen da plutselig endrer seg, er det ikke overraskende at det er en viss nøling og usikkerhet hos ansvarlige politikere. De skal ha en viss kreditt for at de ganske umiddelbart iverksatte symptomlindrende behandling i form av en strømstøtte ordning. Den kunne sikkert vært bedre, men tross alt en svært viktig ordning, De samlet også kloke hoder i en såkalt Energikommisjon til å utrede og komme med forslag på tiltak for å redusere/fjerne årsaker til den ukontrollerbare prissituasjonen.
Energikommisjonens hovedbudskap er at vi må snarest mulig bygge mer kraft. De kaller sine forslag «Mer av alt». Hovedtiltaket er å sikre at den såkalte kraftbalansen er positiv i forhold til vårt forbruk. Energikommisjonen foreslår mange interessante tiltak fra store havvindprosjekter, til næranlegg for sol og vind, oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg, ny småkraft, stor satsing energiøkonomisering og kjernekraft på litt sikt. Jeg er enig i at vi trenger mer kraft, vi er tjent med å ha et eget nasjonalt overskudd. Men jeg er nok tvilende til at effekten av de samlede tiltak som kommisjonen foreslår vil sikre oss, dvs industri og befolkning, lave strømpriser og ivaretagelse av vår unike energisituasjon.
Jeg stiller derfor en del spørsmål på forhold som ikke er like tydelig avklart hverken i Energikommisjonens utredning og i politikken som vedtas. Regjeringas og stortingsflertallets satsing på storstilt utbygging av havvind innebærer i alle fall en betydelig risiko, i særdeleshet priseffekten innenfor dagens markedssystem. Prissetting, børs og markedssystemet Dagens auksjonssystem på timessalg av strøm, baserer seg på at den siste og dyreste kW-timen som skal til for å dekke etterspørselen, bestemmer prisen. Et enkelt regneeksempel. 90% av krafta kan selges til 40 øre pr kWtime og den siste 10% til 5 kr/kWtime. I en slik situasjon settes prisen for all forbruk til 5 kr/kWtime. Hvis det hadde vært kostnadene for produksjonen som lå til grunn, hadde prisen vært 85 øre og ikke 5 kr.
En tilleggseffekt er at kraftprodusentene som har kostnader på 15 øre/kWtime får superprofitter ved å selge til 5 kr/kWtime. Meningsløst, både med og uten grunnrenteskatt.
Energiloven og dagens børssystem skal ideelt sett bidra til konkurranse og bedre betingelser for oss brukere. Det er vanskelig å skjønne hvilke forbedringer den såkalte konkurransen bidrar med i forhold til strømpriser. En rasjonell energipolitikk må enten avskaffe dagens markedssystem eller gjøre betydelig endringer. Vasskrafta vår må ikke bli et spekulasjonsobjekt for spesielt uansvarlig tysk energipolitikk. Når en stormakt som Tyskland med vitende vilje stenger ned den klimavennlige kjernekrafta som gir stabil effekt og overlater til andre å skaffe regulerbar kraft, da er det grunn til å være skeptisk på for tette forbindelser.
Utenlandskabler, kraftutveksling og strømeksport Utvekslingslinjer mellom de nordiske landa er viktig. Særlig er tverrforbindelsene til Sverige viktig for å balansere både egen og svensk kraftbalanse. Svenskene har mye vann og vind i nord på vei sørover og i tillegg stabil kjernekraft. Derimot har de nyeste kablene til England og Tyskland mer karakter av rene eksportkabler, selv om de teknisk sett kan gå begge veier. Det er neppe særlig tvil om at disse er drevet fram av de som har mest å tjene på å selge kraft til høyest mulig pris. Disse eksportkablene sørger også for at vi får en prissmitte tilbake til det området som sender krafta ut. Rent faktisk vet vi at prishoppet høsten 2021 startet før Ukrainakrigen med redusert tilgang på gass. De lokale kraftprodusentene produserte og eksporterte til superprofitter ved å bruke vann i allerede lave vannmagasiner.
Skal vi beholde en nasjonal sikkerhet for billig strøm til folket i Norge og i særlig grad sikre konkurransefortrinn til den kraftkrevende industri, må eksport av strøm bli underlagt helt andre bestemmelser og mekanismer enn i dag. Modernisering og utbygging av eksisterende vannkraftanlegg
Det er mye potensiale å modernisere og forbedre eksisterende vannkraftanlegg. Anslagene på samlet potensiale spriker mye, uavhengige eksperter som NTNU angir større potensialer på ny kraft enn bransjen selv. Jeg er usikker om vurderingene de enkelte kraftselskap gjør er basert på samfunnsmessige riktige kriterier. Ny fornybar kraft uten merkbare endringer av arealbruk og forurensing, må jo være superlønnsomt for samfunnet.
Det må komme klare retningslinjer med «påbud» på oppgradering hvis dette gir en normal fortjeneste før spesielle skatter og endret kraftbalanse i eget prisområde dras inn. Her trengs både pisk og gulrot. All ny kraftproduksjon krever arealer og har sine ulemper. Det må forventes at konsesjonsmyndighetene har et klart bilde av dette. Det er dessverre mange eksempler på hvor dårlig mange private små kraftprodusenter er handtert av konsesjonsmyndighetene. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen nabo Herjåa Kraft AS. Kraftstasjonen ligger på toppen av en høy foss. Det burde opplagt vært mulig å legge dette kraftverket lenger ned i fossen eller under fossen og utnyttet vann og høyde mye bedre uten at dette ødela andre naturhensyn i Herjåfossen.
Ny vannkraft i stor skala er vanskelig framover. Men det er likevel grunn til å spørre om mer moderate inngrep kan være mulig? Trange V daler og Gaulas sideelver er kanskje noe å se på?
Energiøkonomisering For større bygg, industri osv er det mange ordninger som fremmer en rett utvikling. Bruk av sol og energigjenvinning kan med sikkerhet gi betydelig tilskudd til energibalansen. For private er det fremdeles forbausende lite som skjer. Politikere har i lengre tid snakket om at Enova i større grad må innrettes mot å gi bidrag som reelt gir stimuli til vanlige huseiere om å gjøre energiøkonomitiltak. Fremdeles er Enovas tilskudd til private for lave, og preget av at de fokuserer mer på teknologiutvikling og ikke bruk av standardteknologi for bedre energiløsninger. Hvorfor skal ikke vannbåren varme og luft-vann varmepumpe gis støtte? Her trengs spennende informasjon og støttetiltak. Gi den enkelte mulighet for å gjøre noe i «eget hus». EØS og ACER
Norge er en del av en større verden. Vi er medlem av EØS og har naturlig nok et nært forhold til europeiske land og EU. Samlet sett tror jeg at vi er tjent med den tilknytninga til Europa vi har. Dette er også klart forsterket som effekt av Russlands angrepskrig.
Men hindrer vårt medlemskap i EØS og EU s tredje energipakke i oss å ta en reell nasjonal styring av krafteksporten og prisstyringa av vår egen elektrisitetsproduksjon? Dyktige jurister, fagfolk og byråkrater har jo klart sagt at vi har handlingsrom innenfor EØS og avtaler vi har med EU. Om nødvendig så må vi sørge for å komme i forhandlinger, eventuelle reforhandlinger av avtaler. Vi må utnytte vår forhandlingsmakt. Vår eksport av elektrisitet til EU vil aldri bli noen betydningsfull del i forhold til EU sine behov. Derimot er vi en reell stormakt på gasseksport, her leverer vi noe som har betydning. Jeg skjønne at i krigsåret 2023 så er det ikke så «morsomt» å legge an til betydelige konflikter med EU systemet. Men skal vi fortsatt ha styring av vårt hvite gull, så må vi etablere oss som herrer i eget hus på dette området. Selvsagt skal vi både selge og kjøpe strøm, men andre skal ikke diktere hele prisbildet vårt. Denne kampen må tas før det er for sent.
Per Kosberg, Singsås
