I ordet fritt av Terje Fagereng viser det tydelig at noen lider av mangel på kunnskap om tamrein i området. Vi ser det derfor som nødvendig å opplyse om historien med tamrein på østsiden i Midtre Gauldal.
Distriktsgrensen til Riast-Hylling reinbeitedistrikt
Distriktsgrensen for reinbeitedistriktet Riast-Hylling ble opprettet ved kgl.res. 10.juli 1894, gjort kjent den 28.juli og gjort gjeldene 1.oktober 1894. Distriktsgrensen følger kommunegrensen mellom Midtre Gauldal og Holtålen kommune, videre følger den kommunegrensen mellom Selbu og Holtålen til fjellet Bringen, deretter til lille-kalvesjø og videre ned til elva Nea i Selbu kommune.
Reinbeitedistriktets grense ble satt på bakgrunn av lappekommisjonens undersøkelser. Når det gjelder øst siden av Midtre Gauldal ble det ikke funnet spor etter samisk bosetning, og heller ikke at området hadde vært benyttet som reinbeite eller boplass av samer i tidligere tider. Det er per i dag ikke funnet eller registret kulturminner som tyder på noe annet.
Det virker derfor veldig underlig at enkeltpersoner og reindriftsnæringen kommer med påstander om at de bestandig har vært i området. Den mest tenkelige grunnen til at de lar reinen beite på ulovlig område er grunnet økonomisk vinning på bekostning av gårdbrukere og andre grunneiere.
Bakgrunnen for tamreinproblematikken i Midtre Gauldal kommune
Lappekommisjonen intervjuet både fastboende og samer i områdene de undersøkte. I lappekommisjonen ble det kun funnet informasjon om sporadisk bruk av området, og da i form av kortvarig bruk i forbindelse med at samene var på gjennomreise. Verken samene selv eller de fastboende hevdet at øst siden av Midtre Gauldal var brukt av reindriftsnæringen. Konklusjonen til lappekommisjonen var derfor at reindriftsnæringen ikke hadde opparbeidet seg rettigheter etter alders tids bruk. Det er verken urimelig eller samefiendtlig å trekke den samme konklusjonen i dag også.
Frem til 2.verdenskrig var området derfor ikke brukt av reindriftsnæringen. Under krigen ble det tillatt at tamreinen oppholdt seg i området grunnet situasjonen i landet. I en 15-årsperiode etter krigen ble det gjennomført en nedslakting av 12.000-15.000 tamrein i Midtre Gauldal, da det var enighet om at området ikke skulle benyttes til reinbeite. De siste reinene ble slaktet vinteren 1973, da var området helt fritt for tamrein helt frem til midten av 1980-tallet. Dette viser tydelig at reindriftsnæringen var enig i nåværende distriktsgrense i nesten 100 år, før det på midten av 1980-tallet skjer en tydelig endring av holdningene i reindriftsnæringen.
Tamreinen som kom over distriktsgrensen medførte betydelige økonomiske tap for jordbrukere og grunneiere grunnet skader på innmark, utmark og skog. Riast-Hylling reinbeitedistrikt ble anmeldt for ulovlig beiting flere ganger. Problemet fortsatte utover 1990-tallet, uten at det var tegn på noe bedring, før antall dyr utenfor distriktets grenser avtok noe frem til den siste 10-års perioden.
I den siste 10-års perioden har antallet igjen økt til nivå som på 80- og 90 tallet, spesielt de siste årene har antall dyr observert i kommunen eskalert.
Gårdbrukere og grunneiere i området har årlig betydelige økonomiske tap som følge av den ulovlige beitingen, som på sikt er uholdbart for den enkelte gårdbruker og grunneier. Det er uten tvil at motivasjonen til reindriftsnæringen er å ekspandere for å oppnå økonomisk gevinst på andre sin bekostning.
Reindriftsnæringen og statsforvalteren mangler kunnskap og forståelse
Reindriftsavdelingen hos Statsforvalteren i Trøndelag mener konflikten kan løses med inngjerding av innmark i området. Det har tydelig vist seg at å gjerde inn innmark skyver problemet videre til neste nabo med innmark, og bidrar i stor grad til å eskalere konflikten videre. Uttalelser fra reindriftsavdelingen viser tydelig at de har svært lite forståelse og kunnskap om jordbruket og utmarksressurser.
Utmarken er i stor grad livsgrunnlaget til gårdbrukere, her beiter husdyrene våre for store verdier hvert år. Uten bruken av utmarken og setervollene har det ikke vært mulig for oss å drive med husdyr i den grad som vi gjør i dag, det er derfor svært alvorlig for oss når det observeres store mengder tamrein som beiter på våre utmarksbeiter og setervoller. Inntektene som genereres fra både stor- og småviltjakt er også av stor betydning for oss. Jakta blir ofte redusert og hindrer jakten pga. av flokker med tamrein i området.
Krav om løsning på problemet
Inngjerding av dyrkamarka er helt klart ingen løsning, kulturlandskapet i bygdene våre vil bli helt ødelagt om all dyrkamark og setervoller på østsiden av Midtre Gauldal fra Holtålen- til Melhus kommunegrense skulle gjerdes inn med reingjerder. Det er også svært urimelig at den enkelte gårdbruker og grunneier skal bli belastet med å vedlikeholde flere km med gjerde hvert eneste år, og det i et område der reindriftsnæringen uten tvil ikke har beiterett.
Reindriftsnæringen selv nekter å løse problemet, det er derfor ikke urimelig å kreve at kommunen og statsforvalteren løser problemet med det stadige økende antall tamrein utenfor distriktets grenser enten i form av fysisk- eller elektronisk sperregjerde som NoFence på distriktsgrensen. Et annet alternativ er å bruke samme løsning som etter 2.verdenskrig, altså nedslakting av all tamrein utenfor distriktets grense.
Løses ikke dette problemet innen rimelig tid er det nok slutt for de gårdene som er mest berørt i området, og dermed også på sikt bosettingen i disse områdene.
Granbygda utmarkslag – representerer 13 grunneiere i øvre Singsås
