Arne Ree har gått ut av tida. Med ham har mange mistet en musiker med en musikalitet av store dimensjoner.

Arne Ree (23.09.1943 - 15.04.2023)

Mange av oss har også mistet et godt og vennesælt medmenneske, en ydmyk og lågmælt mann.

Han fôr så stilt med det, han Arne. Det falt ham aldri inn å kreve – kanskje ikke engang forvente – respons eller ros.

Arne Ree ble vår spellmann i Bergmannsteateret i 2010 da vi satte opp vandreteateret «Kåppår og slagg» i smelthyttemiljøet på Nyplassen. Det første sterke minnet jeg har om den nye spellmann’ vår, er bildet på netthinna av ham og Thomas Lomundal side om side under en regnskjerm. Bildet i minnet mitt er gromsete og grått av regn og skodde: Felespilleren som prøvde å holde fela tørr, og Arne som hadde det samme strevet med trekkspellet. Han humret godslig og litt oppgitt over regnet. Været kunne vi ikke gjøre noe med, noen av oss, og Arne tok situasjonen med langt mer flegma og ro enn for eksempel undertegnede.

Den gangen på Nyplassen hadde Arne Ree komponert musikk og var musiker på det første «ordentlige» teaterstykket jeg skrev; det som altså ble Bergmannsteaterets vandreteater «Kåppår og slagg».

Arne Ree tok det meste på strak arm, også sangtekster med vidt forskjellige tematikk. Om det var vill dans attmed Spellmannshaugen, om det var harde tak i smelthøtta, om det var «litjveikja» sin desperasjon over ei mor som drakk, om det var sorg eller glede; alt dette greide Arne å sette toner til, toner som underbygde og ga liv både til dialogen og til sangtekstene.

Men han fôr så stilt med det, han Arne. Unnselig og lydhør. Sånn var det vi opplevde Arne i alle sammenhenger. Han gjorde aldri forsøk på å bli lagt merke til for annet enn musikken han skapte og spilte. Stille og rolig sto han der, rolig og stilt trakterte han trekkspiller; lokket tonene ut og fram og inn i tilhørerens sinn.

Nå husker vi Arne for alle de vakre melodier han skapte for oss i Bergmannsteateret. Lyriske melodier, toner fylt av villskap. Sanger der tekst og melodi kom sammen i en slags høyere enhet når komponisten hadde fått arbeidet med dem ei stund. Vi husker ham også for vennligheten hans. For hans utpregede respekt for andre mennesker og deres meninger. For hans stillfarne glede når musikken hans ble en sjølsagt del av formidlingen av både de sanne og de mer oppdiktede historiene. Han var genuint interessert i historiene som jeg som dramatiker og Bergmannsteateret som utøver ønsket å fortelle. Han var opptatt av opphavet til historiene. Sagn og historiske realiteter ble fortalt med like stor overbevisning av skuespillerne i Bergmannsteateret, og Arne likte den tanken; dette at noe av det vi formidlet var sant og at noe ikke var det.

Både Bergmannsteateret som gruppe og jeg som enkeltmenneske er Arne stor takk skyldig for det arbeidet han gjorde for å løfte tekstene våre og dramatikken vår; at han greide å skape en enhet av musikk, tekst og teater.

Arne Ree var et menneske som bli djupt savna hos oss. Fred over et godt menneskes minne.

Anne Mari Svinsaas