Sunday people

Jeg innleder denne spalten med en engelsk overskrift. Overskriften kan oversettes med Søndagsfolk, eller Helgafolk. Sunday People, etter låten til gruppa Monroes fra 1983, har vært tittelen på julehilsenbrevet for oss 35 som gikk ut fra Menighetsfakultetet våren 1982. Det er utrolige 40 år siden i år!

Siden, i en årrekke som prest, har søndagen for meg vært en salig blanding, både helligdag og arbeidsdag. Det har gjort at jeg har måttet tenke over hva søndagen betyr, for meg, og for andre.

Hvis jeg spør folk er det ganske få som sier de bruker søndagen til å gå i kirka. Men de bruker søndagen til å gjøre noe annet enn det de får tid til i hverdagene ellers, altså gjør de dagen spesiell, utvalgt for seg selv. De gjør søndagen langt på vei hellig i sine liv.

Avkobling

Hva de gjør? Nå tidlig på høsten har noen vært og lett etter bær, ser jeg av Facebook vennene mine. Det er god ressursutnytting på en søndag. Mange forteller at de er på tur i vakker natur, eller at de har vært sammen med familie. Noen tar igjen søvn etter en festlig lørdagsnatt (studenter?), andre tar seg tid til å treffes, til lek og moro (besteforeldre og barnebarn?).

Sosialt fellesskap, og lading av batteriene som vi sier (våre, ikke el-bilens denne gang), er viktig for oss.  Søndagen kan brukes til å bygge seg opp, gjennom avkobling og tilkobling. Sunday People kan både koble seg fra, og koble seg til, det som er viktigst i livet. Med god samvittighet. Rakk vi ikke alt vi hadde tenkt denne søndagen, får vi håpe at vi kan bruke neste søndag og gjøre den «Hellig».

Joda, jeg kan det tredje bud om å holde hviledagen hellig. Den hviledagen varierer med tre av de store verdensreligionene: Jødedommen: Fredag. Islam: Lørdag. Kristendommen: Søndag.

Vi har i den kristne tradisjonen en ulykksalig arv av tvang som skygger for budets gode hensikt. Det tredje budet er blitt tolket som forbud mot all aktivitet, strikking, spikking (huff) og leking for eksempel. Denne tradisjonen har skygget for nysgjerrigheten for den tidløse hensikten bak budet, også i vår tid. Tvangstolkningen var nødvendig i tidligere tider, for å gi gruvearbeidere, tjenestefolk og andre arbeidere med «herrer» en fridag som arbeidsgiveren ikke kunne nekte dem. Nå har vi heldigvis lovregulerte fritidsbestemmelser. Vi kan bruke fritiden til mer enn avkobling, vi kan foreta en tilkobling.

Tilkobling

For å lade batteriene trengs nemlig tilkobling. Man må kobles til en kraftkilde, en energi som vi kan få tilført via en tilkobling. I en tid der vi tar fritiden som en selvfølge, vil jeg fremsnakke søndagen som et spesielt tilbud. Det som virkelig gjør søndagen hellig, er tilbudet om tilkobling og lading, at man kobler seg til Guds virkelighet. Søndagen gir et særskilt tilbud om tilkobling til Guds budskap og Guds velsignelse over livet. Tvangen hører ikke hjemme i et livsynsmangfoldig samfunn, men kirkegangen er en av flere muligheter til å gi uttrykk for at kristentroen betyr noe for meg. Ved å gå (kan bruke bil) til kirka, tror du med beina og forteller at kirka og kirkas budskap om oppstandelse og håp er viktig for deg, i livet ditt, søndager og hverdager. Da har du funnet noe av den hellige rytmen mellom ro og aktivitet, mellom hvile og gjennomføring. Denne rytmen er en livspuls.

Slik som Sverre Lodgaard beskrev den i sitt innlegg under arrangementet «Nyt Nekjådalen» 6.august. Bilder derfra har dere sett her i GP. Han pusser støvet av den gode livsrytmen fra seterdrifta han så som gutt på 1950-tallet. Han understreket at dette ikke var ment som blåøyd dyrking av fortida, at redningen var å hente frem det som var. Nei, han løftet heller frem en verdi vi har mistet på veien, verdien av å ikke være i en stresset hverdag («Hamsterhjulet») hele tida.

Vi trenger å hvile, vi trenger frakobling, men enda mere trenger vi tilkobling til energi og mening vi ikke kan skape selv. Det gjør oss til skapte og elskede mennesker og medmennesker, etter Guds hensikt. Det gjør oss til Sunday People.

God søndag og signa livsvandring!

Jan Asbjørn Sagen