– Jeg er antageligvis en gammel «kaill» født i en guttekropp, sier Arne Storlimo med en liten latter.

44-åringen driver eget snekkerfirma og har en spesiell interesse for gammelt håndverk.

Lidenskapen preger også valget han og samboer Karin Enlid Bjørkan (35) har tatt når de etablerer seg på eget småbruk i Budal.

Samtidig som venner og jevnaldrede bygger nye, moderne hus, har paret tatt med seg ett bygg fra 1917 til stedet de nå skal bo.

Huset skal de sette i stand til det ser ut som det gjorde tidlig på 1900-tallet.

– Det var mer arbeid enn jeg trodde, men det blir bra, sier Storlimo, som har brukt åtte måneder bare på å restaurere de gamle vinduene.

Småbruket Storlimoen ligger i Storbudal, ved en sidevei til Synnerdalsveien i Budal. Foto: Edel Mari Halseth

Brant ned

Paret grublet mye før de tok valget om å etablere seg på småbruket Storlimoen, ikke langt fra hjemgården til Arne.

– Dette er en plass far min arvet. Det er her jeg har etternavnet mitt fra, slektsgården, sier Storlimo.

Oldefaren var eldst på gården, men flyttet litt lenger sør og etablerte seg på Berget, hvor Arnes foreldre bor.

– Det sto et hus her på Storlimoen som brant ned i 1974. Etter det har det ikke bodd folk her fast.

Forsikringsutbetalingen etter brannen måtte brukes på stedet, og i 1977 ble en hytte satt opp på tunet. Den har senere blitt utleid.

– Jeg har alltid syntes det har sett så rart ut, med en hytte på en sånn plass som det her. Ei hytte skal liksom stå oppi skogkanten. Det var en milepæl da vi fikk revet den, sier Arne.

Arne bruker kvelder og helger på restaureringen. - Det er arbeidsomt ja, det er det. Men i vinter en gang må det vel være ferdig da vett, sier han og tar en slurk av kaffekoppen ved kjøkkenbordet. Foto: Edel Mari Halseth

Flyttet hele huset

Samboerparet bor foreløpig i sokkelen til hovedhuset på hjemgården til Karin, Lialøkkja i Budal.

En del av grublinga gikk også på om de skulle etablere seg der.

– Vi har spekulert mye, men fant vel etter hvert ut at om vi ikke bor i Lialøkkja, kommer broren min til å bo der, sier Karin.

– Hvis vi bor et annet sted, får vi befestet mest mulig småbruk. Vi vil det skal bo folk på så mange småbruk og gårder som mulig. At det ikke skal stå tomt, legger Arne til.

Huset de nå restaurerer har de tatt med seg fra Lialøkkja.

Folket på hjemgården til Karin hadde ikke tid eller ressurser til å sette det gamle huset i stand. Det sto også for nære veien til å kunne benyttes der det sto.

– Så når vi kunne tenkt oss å bruke det, passet det egentlig bra, sier Arne.

Samboerparet har to barn sammen og kjente på behovet for mer plass. - Vi begynte å tenke over hva vi faktisk vil, sier Arne om starten på det omfattende restaureringsprosjektet. Foto: Edel Mari Halseth

Oppstarten

På nyåret i 2020, samtidig som landet stenger ned på grunn av en pandemi, har paret bestemt seg.

Mye av det første året går med til å få alle søknader på plass. Det viser seg å være ganske krevende, men på nyåret i 2021 kan de sette i gang med jobben.

Huset plukkes ned, bit for bit. Alt merkes og pakkes. Sommeren går med, og høsten melder sin ankomst. Det haster å få huset opp igjen.

– Det var litt hastverk å få gjort det klart, for hvis en ber inn til dugnad i elgjakta blir en for seg selv, sier Arne.

Første helga i september får de hjelp av 10 - 12 mann.

– Vi satte opp tømmerkassa på én dag, forteller Karin.

– Det må litt interesse til ja, for å gå på noe sånt, sier samboerparet. Nå kan de snart flytte inn i huset fra 1917. Foto: Edel Mari Halseth

Snø på kjøkkenet

Tømmerkassa kommer opp og husbyggerne får det travelt med å få på tak før vinteren setter inn.

– Det klarte vi ikke, det la seg snø på kjøkkenet. Vi måkte snø og is ut dørene, forteller Arne.

Taket kommer på 22.desember.

De neste åtte månedene bruker Arne på å restaurere de gamle vinduene i huset.

– Det var noe jeg hadde gledet meg til, så det var bare kos det. Det var bare dumt at det tok så lang tid. Men det ble bra.

Vinduene mangler bare en isoleringsrute på innsiden, så er de ferdige og godkjente.

Selv om paret ser på prosjektet som restaurering, betraktes det etter forskriftene som nybygging, og følger reglene deretter.

– Det går ikke under restaurering når det er flyttet. Det er rivingstillatelse på det der det sto. Også er det byggetillatelse på et nytt hus her. Men vi har dispens til å bruke opp igjen gamle vindu og panel.

Arne driver til vanlig snekkerfirmaet Storlimo AS. - Vi driver med alt mulig som andre ikke har noe lyst til å holde på med. Det blir en del gamle hus da ser jeg, sier han og beskriver en stor interesse for gammelt håndverk. Foto: Edel Mari Halseth

Mange farger

Januar i år kan de begynne med innredningen. De legger gulv og kledning på veggene. Arne er i huset en del på dagtid, og har leid inn ekstra arbeidskraft.

Når vi besøker paret i huset en dag i slutten av september, har de kommet langt. Nå er det maling som står for tur.

Fargerapport har de fått av Marte Osvold Valderaune, som har spesialisert seg på maling i gamle hus.

– Hun har vært her og tatt ut farger etter himmelretningen på rommene, hvor vinduene er plassert, hva rommene skal brukes til, hvor gammelt huset er, hvilket grunnlag det blir malt på og hvordan rommene virker i forhold til hverandre, sier Arne.

Det er uvant med så mange farger, men paret har valgt å stole på fagkunnskapen.

– Det blir spennende å se når det kommer litt mer på veggene her.

Huset er blåseisolert med treull og skal sammen med varme i gulvene sørge for å holde små barneføtter varme gjennom vinteren. Foto: Edel Mari Halseth

Ble aldri helt ferdig

Det var lite originale farger å finne i huset. Det meste ble malt opp igjen på 60-tallet.

– Da er det en annen stil, vi vil ha det tilbake til slik det var tenkt det skulle bli, sier Arne.

Karin forteller at huset egentlig aldri ble ferdig da det ble bygd første gang.

– Oldefar min satte opp huset, men han døde tidlig, allerede på midten av 1920-tallet.

Huset var ikke kledd ferdig utvendig og mange av rommene var umalte.

– Men vi vet ikke om det var vanlig å male så mye heller da. Det var dyrt å skaffe seg maling.

Interiørmessig har paret tatt vare på mange av de gamle møblene.

Kjøkkenskapene og benken har Arne tenkt å lage selv.

– Den blir ikke seende ny ut kjøkkeninnredningen i hvert fall, sier han.

Det er stort sett kun gulvet inne på kjøkkenet som er nytt. Gulvet ble byttet en gang på 60-tallet, men under fant Arne igjen rester av det gamle. - Vi har funnet igjen både dimensjonen på det og fargen det var malt i. Så det nye skal bli likt det originale. Foto: Edel Mari Halseth

-Spent

På spørsmål om de er fornøyde med valget de tok, om å etablere seg på et ubebodd småbruk, med et hus fra 1917 de har flyttet og bygd opp igjen på gammelmåten, smiler paret og nikker.

– Jeg er spent da, om vi synes det ikke blir noe lettvint. Å løfte føttene over dørstokken og ha vri-brytere på lyset. Jeg tror det går an å venne seg til det, sier Arne.

Karin mener det ikke trenger å bli tungvint selv om det skal se gammelt ut. De skal ikke leve slik de gjorde det på starten av 1900-tallet.

– Jo, jeg skal det. Jeg er antageligvis en gammel “kaill” født i en guttekropp, sier Arne og humrer.

Eldstesønnen Sigbjørn på 6 har allerede så smått begynt å flytte inn på rommet sitt i andreetasje. - Han spør om å få hit i helgene. Han leker seg så veldig ute her og, sier mamma Karin. - Også klatrer vi i stillasene da, når mora ikke er med, sier pappa Arne med et glis. Foto: Edel Mari Halseth
Paret har bygd vaskerom og bad i tillegg til de originale rommene. Ellers gjenskapes huset slik det skulle være tidlig på 1900-tallet. På gangen i andreetasje har det kommet inn en gammel etasjeovn. Foto: Edel Mari Halseth